Blog Image

Hellasguidens blogg

Smått og stort fra Hellas

Tips og forslag, minner, morsomheter og meninger.

Du kan også følge meg på twitter: @KyriaT

Ekte kjærlighet?

Eeeh... Kategori? Posted on Wed, July 13, 2011 11:02:58

Det er to slags turister som reiser til Hellas:

De som ser på ferie i Hellas som en vare, gjerne da
inkludert, strender, billig mat, billig øl, nydelige hvite og blå sukkerbithus,
en liten dose lokal sjarm, en liten utflukt til et historisk sted, så de kan si
at de har vært der, og mest av alt garantert sol. Dersom noe mangler i pakken
vil de klage, fordi de da ikke har fått det de betalte for.

Den andre gruppen er de som ser på ferie i Hellas som et forhold.
De liker strender og sol, men kan også finne på å dra til Hellas til årstider
hvor det ikke er noen garanti for det. De prøver å lære seg grekernes måte å
spise og drikke på, og nyter det. De er opptatt av sukkerbithusene, men mest av
alt menneskene som bor i dem. De ser særpreget i byen/landsbyet/øya, og får
gjerne venner blant innbyggerne. De er opptatt av hva som har skapt deres sted
eller område til det det er i dag, og ønsker å lære både lokal og generell
historie. De aksepterer forholdene slik de er, og ikke hvordan de burde være,
og dersom noe mangler i det de hadde forventet seg så tar de det som en
erfaring rikere. Hvis det var noe de ikke fikk med seg så tenker de gjerne
“Søren, jeg fikk ikke sett Akropolis denne gang, men det skal jeg få med
meg neste gang jeg kommer”. Det er svært sjelden disse turistene klager etter reisens slutt.

Dersom du, som jeg, tilhører den siste gruppen, vil du kanskje legge merke
til at forholdet har tre stadier:

I begynnelsen er alt som en forelskelse, der alt i Hellas
er perfekt. Alt er strålende vakkert, spennende, interessant, og grekere er vidunderlige
mennesker, som man beundrer og elsker. Alle feil og lyter hviskes ut av
forelskelsens slør, og man går i kraftig forsvar når noen kritiserer eller
stiller spørsmålstegn ved det grekerne gjør eller er.

Etter hvert som forelskelsen gir seg og øynene åpnes så går man inn i tilpasningsfasen,
og den er ofte smertefull og full av skuffelser. Du irriterer deg over alt som
ikke fungerer som det burde. Dobøttene, vannkraner uten trykk, villmannskjøring
i trafikken, støyende og brautende greske familier på stranda og tavernaen,
bussenes forsinkelser, streikene på flyplassen, eller hva det måtte være. (Hvis
du som leser dette nå sitter med et “Ja, men…” på leppene, så er du
kanskje fortsatt i forelskelsesfasen?)
. Du blir skuffet når det du trodde var
et dypt og ekte vennskap med kelneren og hans familie på yndlingstavernaen,
viser seg å være ganske overflatisk og at han bruker deg for å gi tavernaen et
godt rykte blant andre turister. Det er mulig du tar noen sesongers pause fra
Hellas, og finner nye forelskelser.

Men for noen går forelskelsen aldri over, til tross for tilpasningsfasen. Da
går man inn i en fase vi kan kalle ekte
kjærlighet
. Du elsker Hellas og folket. Til tross for – eller kanskje til
og med på grunn av – de uperfekte sidene landet og folket har. Det er en
kjærlighet, som alltid vil være der, enten man er fysisk der eller ei. Du er
takknemlig for at dine greske venner godtar deg akkurat slik du er, med dine
rare norske skikker og pussige holdninger. Du er stolt av norskheten din, så
annerledes enn greskheten, men like verdifull, og sammen er de krutt! Du elsker
det landet gjør med deg, at det får deg til å leve, og det med ekte, rå
følelser, både positive og negative. Du ler, gråter, synger, banner og danser,
som en skikkelig greker, eller i hvert fall nesten. Du lider med grekerne i
motgang, og gleder deg med dem i medgang.

Kommer du dit vil Hellas omfavne deg som ditt andre hjemland, og en del av
deg vil alltid være der, under
oliventrærne, ved bølgesuset fra middelhavet eller på tavernaen med godt
selskap. Du har alltid Hellas med deg, uansett hvor du er i verden.



Hellas fra innsiden – Søppel

Hellas generelt Posted on Tue, July 12, 2011 10:07:08

På grunn av en ekkel isjas har jeg tilbrakt noen dager i
enten loddrett eller vannrett posisjon, og har ikke kunnet skrive nye innlegg
på bloggen. Til gjengjeld har jeg tenkt en del på hva som ville skjedd dersom
jeg måtte legges inn på sykehus. Gresk
sykehus. Jeg skal ikke påstå at det nødvendigvis ville vært et mareritt, jeg
ville fått god hjelp av dyktige leger, men et sykehusopphold er jo mer enn det.

Vi nordmenn tar ofte for gitt en del basisfunksjoner som
leveres helt eller delvis av det offentlige, bl.a. sykehustjenester,
parkeringskontroll, folkeregisteret, avfallshåndtering, strømleveranse osv. Alt går på skinner i Norge. Eller kanskje var det et litt uheldig valg av ord
i disse dager, men det meste – bortsett fra jernbanen – går i hvert fall på skinner…

For tross alt fungerer det bra, offentlig ansatte gjør
jobbene sine, og vi bekymrer oss ikke verken om søpla hentes eller om det er
strøm i stikkontakten. Det er litt som med husarbeid – det blir ikke lagt merke
til før det ikke blir gjort.

Det er mye som fungerer bra i Hellas også. For eksempel har
jeg aldri hørt om noen som ikke får akutt medisinsk hjelp, til tross for at de
ikke har forsikring. Egenandeler, som jeg mener er et sosialt urettferdig
system, er et nærmest ukjent begrep her. Enten har du forsikring og får dekket
alt, eller du har ikke og må betale alt selv. Jeg har heller ikke hørt at noen
må vente i månedsvis på behandling, når det har blitt konstatert at de har en
livstruende sykdom.

Derimot skal man på et offentlig sykehus ikke regne med å få
elementær omsorg, som hjelp til å gå på do, skifting av bandasjer og sengetøy,
eller et anstendig måltid mat. Her er det familien som må trå til, og det er
helt vanlig at familien sitter døgnvakt ved sykesengen, og hjelper til med det
som trengs. Har man ikke familie trår den greske varianten av dugnad inn, da er
det slektningene til pasienten i nabosenga du får hjelp av. Jeg tror jeg aldri
har sett så rørende omsorg for fremmede mennesker, som det jeg har sett på
greske sykehus.

Som så ofte ellers i det greske samfunnet, kan man ikke
stole på at staten, kommunen eller andre offentlige instanser skal kunne være
til særlig hjelp. Man stoler på familien, på bekjentskap, på forbindelser og
nettverk når noe skal gjøres. Eller i verste fall tyr man til bestikkelser –
også på sykehuset – for å få nødvendige ting gjort, slik har det vært, og ingen
liker det, men det er svært vanskelig å unngå når det er så omfattende. Det er
bare slik det er.

Jeg kan ikke klandre mannen med en syk kone som bestikker
legen for at kona skal få sin operasjon under optimale forhold. Jeg klandrer heller
ikke butikkeieren som har ventet nesten et år på en
“næringsdriftstillatelse” som bestikker saksbehandleren for å få den
på dagen. Jeg klandrer ikke en gang råkjøreren som ved å bestikke politimannen
halverer boten. Det er menneskelig, og under gitte forhold ville jeg kanskje
gjort det samme selv. Men jeg klandrer legen, saksbehandleren og politimannen.
Det er de som tar imot, og som setter sin integritet og yrkesstolthet ut for salg. Det gjelder selvsagt ikke alle leger, saksbehandlere og politimenn,
men det er mange nok til at det er et stort problem.

Mest av alt klandrer jeg greske politikere – fra alle
partier – som tok imot penger fra Siemens, bl.a. i bytte for kontrakter under
OL i 2004, og som de fortsatt ikke er straffet for. Som bruker sine stillinger i
regjering, parlament, statlige organer eller hva det måtte være for å tuske til
seg kontrakter, fordeler og penger. Som bevilger seg fete pensjoner etter kun
få år i “tjeneste”, og som notorisk og uten blygsel bryter de lovene
de selv har innført og som de forventer at den vanlige borger skal følge, det
være seg parkerings- og skattebestemmelser eller regler for innsidehandel. Og som
dessuten tjener så mye som opp til 40.000 pr måned i et land der den offisielle
minstelønnen for offentlig ansatte er 592 euro, og i det private enda lavere. Og gjett hvem av de to som må ty til bestikkelser på
sykehuset for å få behandling litt foran i køen.

Selv er jeg i den heldige posisjon at jeg er dekket både av
europeisk helsekort (som gjelder på lik linje med helseforsikring), reiseforsikring
(som gir meg tilgang til behandling på privat sykehus hvis det skulle bli
nødvendig) og familie og venner som ville sittet trofast ved min side så lenge
jeg var på sykehuset.

Det er ingen grunn til bekymring. I hvert fall ikke for sykehusopphold.
I øyeblikket bekymrer jeg meg faktisk mer for søppelberget som vokser utenfor
leiligheten vår. Det er ikke streik, men kommunen har ikke plass på
søppelfyllingen, og derfor blir søppelcontainerne rett og slett ikke tømt. Noen
naboer snakker om å kjøre søpla og dumpe den i ordførerens badebasseng, sikkert
bygget for midler han ikke har tjent på ærlig vis. Jeg ville kanskje ikke gått
så langt. Men jeg skal innrømme at jeg hadde bestukket hvem det måtte være for
å få dette problemet til å forsvinne fra min duftsone.



Hellas fra innsiden – Hvem betaler prisen

Hellas generelt Posted on Tue, July 05, 2011 01:35:33

Det er sol, det er sommer, det er strandliv, det er Hellas
som vi kjenner det. Men ikke helt. Absolutt alle er preget av situasjonen.
Turistene synes det er pussig at de nå plutselig får kvitteringer trykt i hendene
i tide og utide – og stusser enda mer når de IKKE får det. De fleste grekere
diskuterer høylytt Situasjonen med stor S rundt kafébordene, og noen få forsøker
bevisst å la være. Nå har jo grekere diskutert siden tidenes morgen, så akkurat
det er ikke nytt. Det at det stort
sett dreier seg om ett tema er imidlertid uvanlig, og enda mer påfallende er
det at man stort sett er enig. Alt dreier seg selvsagt om den mye omtalte
sparepakken.

Også ved mitt kafébord går diskusjonen høyt. Siden jeg ikke
er gresk får jeg, som så ofte ellers spørsmålet om hvordan situasjonen blir
oppfattet utenlands. Det er kanskje overraskende for mange hvor viktig det er for
grekere hvordan situasjonen blir tolket, og de er sørgelig klar over at den
ofte blir feiltolket. Jeg må innrømme for vennene rundt bordet at også i Norge
er det en vanlig oppfatning at grekere har seg selv å skylde, at de har levd
over evne, at det er skammelig lav pensjonsalder og utbredt korrupsjon. Jeg
prøver å forklare at det er provoserende for nordmenn som betaler 50 % skatt og
får full pensjon først ved fylte sytti, at (noen) grekere får sin pensjon før de fyller
femti, nesten ikke betaler inntektsskatt og slutter arbeidsdagen når nordmenn
flest så vidt er ferdig med matpakka. For slik blir det, forenklet sett,
fremstilt i nordeuropeiske media, også i Norge.

Ved bordet vårt sitter også Kostas Kapsimadis, en
velutdannet og velartikulert mann på 50, tidligere daglig leder i et stort
firma i matvareindustrien, i dag arbeidsledig.

– Det er tragisk hvis de virkelig tror det er sant, sier han,
for det er så langt fra virkeligheten som man kan komme. Selv jobbet jeg 14
timer pr dag, seks dager i uken, og noen ganger syv. Riktignok med 2-3 timers
lunsjpause midt på dagen (den greske mesimerien,
tilsvarende spanjolenes siesta, min bemerkning
), og tjente knapt tusen euro
i måneden. Jeg måtte slutte da helsa og familielivet ikke tillot det lenger, nå
har jeg vært arbeidsledig i over et år, og sjansen for å få en tilsvarende jobb
er lik null, det er bare å innse. Og selv om jeg er over femti har jeg mange år
igjen før jeg får pensjon. Hvis det overhode er aktuelt når den tid kommer.

Jeg spør om jeg kan få stille noen spørsmål til bloggen, og
sier at jeg tror mange nordmenn er svært interessert i å høre hva han og andre
grekere tenker om situasjonen og hvilken effekt dette har på hver enkelt.

– Økonomisk er det jo åpenbart hvilken effekt det har, men
det mest ødeleggende for meg personlig er at jeg ikke er i stand til å ta vare
på min egen familie. Kona mi har, enn så lenge, jobb i et parfymeri. Hun tjener
600 euro i måneden, og det holder ikke engang til faste utgifter. Det er
fortvilt og går på selvrespekten løs at jeg ikke kan bidra, ikke engang til det
aller nødvendigste. Og etter som tiden går, ser jeg skuffelsen i øynene til kona
og datteren min. Jeg er verdiløs som forsørger og føler meg mislykket som
familiefar. Og jeg er ikke alene. Hvor mange er det ikke som er i samme
situasjon som meg?

Den brutale ærligheten går rett i hjertet på meg, og jeg
tenker at bak alle tallene vi hører flagre over avisenes nyhetssider, så er det
selvsagt mennesker det er snakk om.
Når vi snakker om 45 % reduksjon i gjennomsnittlig inntekt og pensjon (sitat
fra Athens News 2/7-2011/Parlamentsrepresentant for Pasok, Elena Panaritis
), så har
det enorme ringvirkninger på hele det greske samfunnet, og for
enkeltmennesker betyr det en dramatisk reduksjon av livskvalitet og livsutfoldelse
Hvordan ville du selv taklet en halvering av inntekten din, samtidig som
skattene økte og renta steg? Det er noe å tenke på.

– Jeg forstår at du er mot vedtaket, men hva ville du gjort
i Statsminister Papandreos sted, vil jeg vite.

– Jeg ville gått tilbake til vår egen valuta, Drakmer,
svarer Kostas kjapt. Det er ingen lettvint løsning, men i det minste ville vi fortsatt
være herre i eget hus. Nå er vi slaver under Europas herredømme, og må bare si
ja og ha til det de dikterer. Vi blir sittende med svarteper, skyld og skam
hvis det europeiske valutasamarbeidet rakner, et samarbeid tuftet på helt feil
grunnlag i utgangspunktet. Jeg tenker ikke bare på den åpenbare ubalansen i
styrkeforholdet mellom Nord-Europas og Sør-Europas økonomi og valuta, men hele
ideen om et økonomisk samarbeid i Europa er jo ganske utopisk. Dette er jo ikke
Europas forente stater, det spriker jo i alle retninger både økonomisk,
kulturelt og politisk. Når Ford har fabrikker i ulike stater i USA, så er det
fortsatt amerikanske arbeidsplasser. Mercedes og Citröen er fortsatt først og
fremst tyske og franske varemerker, ikke europeiske.

– Synes du det er urimelig at EU og Nord-Europa stiller krav
til Hellas i denne situasjonen?

– Jeg har vel like mye mening om det som slaven har om sin
herre. Jeg forstår at de stiller krav, men jeg er overbevist om at det er mer
egoisme enn nestekjærlighet som styrer Tysklands “omsorg” for oss
grekere i denne situasjonen. Men de må jo selvsagt mene og gjøre det som passer
dem og deres interesser, og det plager meg ikke nevneverdig verken hva de synes eller hvorfor de
gjør det de gjør. Jeg forstår det, og aksepterer det. Det som plager meg mest er mine egne landsmenn. Det plager
meg og sårer meg at en stor del av befolkningen ikke har den ringeste respekt
for hva vi kommer fra og hvem vi er. Vår kulturelle arv og stolthet som folkeslag, blir
erstattet med uvitende, uoppdragne småkjeltringer, som tar seg til rette på
bekostning av andre og er fullstendig blottet for moral og integritet. Det er
et forfall som har skjedd gradvis gjennom 20-30 år, og det er en deprimerende
og tragisk utvikling. Dessverre er jeg redd for at den vil akselerere i denne
situasjonen.

– Ser du ikke noe håp for Hellas, Kostas?

– Håpet er det siste som dør, men la meg si det på en annen
måte. Jeg ser på datteren min som smiler mot meg. Og jeg kan ikke smile
tilbake. Vi har stjålet hennes fremtid – våre barns fremtid. Jeg gråter,
innvendig og utvendig, for uansett hvem som har forårsaket dette, jeg,
naboen, Papandreo eller fandens oldemor, det er til syvende sist hun, og alle Hellas’
barn, som vil betale den største prisen.



Spørsmål

Jeg har et spørsmål... Posted on Sun, July 03, 2011 10:43:45

Har du spørsmål om Hellas du ikke finner svar på? Kanskje jeg kan hjelpe deg? Bare post spørsmålet ditt i en kommentar nedenfor, så vil jeg svare deg etter beste evne!

KyriaT

smiley



Hellas fra innsiden – Busstur

Hellas generelt Posted on Sat, July 02, 2011 13:23:18

Jeg har hatt mange turer med buss 93 fra flyplassen i Athen
til Kifisos busstasjon, den forrige for ikke mer enn et par måneder siden. Det
er en kjent rute, med kjente næringsbygg, fabrikker og bolighus. Det er kjent.
Jeg kjenner denne ruten, jeg vet hva som venter meg rundt neste sving. Men jeg
tar feil. Det har skjedd tydelige forandringer, påtagelig gjennom hele ruten.
Det er en stillhet i gatene. Stengte butikker, fraflyttede bygninger, tomme
lokaler, tomme reklameskilt. Ordet øde dukker opp i hodet mitt. Faktisk er det de
enorme reklameskiltene som undrer meg mest, med sine tomme, grå flater. Ikke
det at jeg er så glad i reklameskilt, men å se disse enorme skiltene, som nå
sender et budskap om fravær av kommersielle fristelser, det er deprimerende, nesten
litt skremmende.

Nærmere sentrum kan jeg også følge folkelivet, grekere har medfødt universitetsgrad i sosial omgang, der hardt arbeid går hånd i hånd med
latter, kameratskap, flørting, små pauser med meze sammen med innehaveren i
nabobutikken. Men noe er forandret.

Det er en stillhet, en sorg, den ligger over by og folk som
en tåke. De er der fortsatt, de såkalte “vanlige grekere”, arbeidsfolk,
verkstedeiere og taxisjåfører, kjent for sin ekspressive væremåte og støyende
omgangsform. Joda, mange roper og hoier fortsatt, men ikke med samme entusiasme
som før. Den fandenivolske, livsbejaende grekeren, den klassiske Zorbas, er
bekymret. Han bøyer hodet og nakken og
innrømmer skamfullt at ja, han lever i et av Europas mest korrupte land, et
land som nå må i skammekroken fordi de har spist alt sukkertøyet i
godtebutikken, og det uten å betale.

På bussen til Peloponnes, havner jeg ved siden av fru Julia
N., en hyggelig dame i begynnelsen av sekstiårene. Hun er blid, sosial og
vennlig og forteller at hun har vært i Norge. Hun har vært på tur med
Hurtigruta og forteller at det regnet i Bergen. Hun forteller at hun inntil
nylig var lektor på en kjent høyskole i Athen. Men etter at mannen mistet
jobben som mellomleder i kjent gresk selskap, flyttet de til stedet hun vokste
opp, en liten landsby ikke langt fra Pylos sør på Peloponnes.

– Det er billigere, vet du, sier hun med glimt i øyet,
og ikke så stressende som Athen. Dessuten er moren min blitt så gammel, hun
trenger hjelp, så sånn blir det.

Det slår meg at det er en typisk situasjonen for mange.
Mange mister jobben, mange har syke og gamle de må ta seg av, og alle har
mindre penger enn før. De har så lite penger at de store kosmetikk- og
elektronikkjeder ikke lenger ser vitsen med å bruke penger på store
reklameskilt langs veien til flyplassen. At mange må snu opp ned på sine liv og
skrinlegge planer, fordi inntekter og pensjoner er mye mindre (og de færreste
var særlig store i utgangspunktet). At i et land uten sosialkontor, med svært
dårlige ordninger for arbeidsledige, og helt uten offentlige sykehjem og
hjemmehjelpsordninger, så er det familien sin man stoler på. Stat og kommune
har man ikke tillitt til, og fru Julia fnyser når jeg nevner det.

– Vi er glad til om de henter søpla vår i ny og ne, og
sørger for at vi har vann og strøm. Ellers er det ikke noe hjelp å få. Ikke
engang pensjonen vår, som vi selv har spart opp til, får vi ha i fred. Er det
rart folk er forbannet?

– Nei kanskje ikke,
sier jeg, men på den annen side har jo grekere har brukt penger de ikke har, så
alle burde forstå at det ikke kan fortsette, det er du vel enig i?

– Grekere? Hvilke grekere snakker du om? Politikerne har brukt for mye penger,
presiserer hun, – og vi må betale for deres dumhet.

– Hva synes du egentlig om det som skjer i Hellas nå, spør
jeg

– Nei, hva skal man mene, sier fru Julia, det er jo ikke i
våre hender, vi er jo maktesløse og ingen hører på hva vi mener uansett. De
sier at det er til det bedre, at det blir et bedre Hellas når vi kommer oss ut
av krisen. Med mindre korrupsjon og ryddigere ordninger. Men det tror jeg ikke
på, det er bare politikerprat. For hver krise blir det jo bare verre. Nei, hva
skal man mene. Vi får bare akseptere det, og gjøre det beste utav det, det er
ikke noe annet å gjøre. Men jeg klager ikke for min egen del, og vi er jo gamle
og har levd, men jeg synes synd på ungdommene. Så mange arbeidsledige (38% sier
statistikken) ungdommer, det er veldig trist. Nei vi skal ikke klage, vi har
noen oliventrær, så vi skal klare oss. Krise eller ei.

Og så er smilet til fru Julia på plass, og vi fortsetter
samtalen, om matoppskrifter, Hurtigruta, barnebarn, oliventrær og regnet i
Bergen.

Jeg har fortsatt smilet hennes på netthinnen når jeg går av
bussen. Det kan være så mye krise det bare vil, jeg er glad for at man i Hellas
fortsatt kan bli kjent med helt fremmede, hyggelige damer på bussen. Damer som
ikke lar seg knekke av verken mangel på sosiale rettigheter eller pålegg fra
Det internasjonale pengefondet. Hun har andre ting å tenke på. Hun har sin familie og sin
landsby. Og oliventrærne selvsagt.



« PreviousNext »