Det er to slags turister som reiser til Hellas:

De som ser på ferie i Hellas som en vare, gjerne da
inkludert, strender, billig mat, billig øl, nydelige hvite og blå sukkerbithus,
en liten dose lokal sjarm, en liten utflukt til et historisk sted, så de kan si
at de har vært der, og mest av alt garantert sol. Dersom noe mangler i pakken
vil de klage, fordi de da ikke har fått det de betalte for.

Den andre gruppen er de som ser på ferie i Hellas som et forhold.
De liker strender og sol, men kan også finne på å dra til Hellas til årstider
hvor det ikke er noen garanti for det. De prøver å lære seg grekernes måte å
spise og drikke på, og nyter det. De er opptatt av sukkerbithusene, men mest av
alt menneskene som bor i dem. De ser særpreget i byen/landsbyet/øya, og får
gjerne venner blant innbyggerne. De er opptatt av hva som har skapt deres sted
eller område til det det er i dag, og ønsker å lære både lokal og generell
historie. De aksepterer forholdene slik de er, og ikke hvordan de burde være,
og dersom noe mangler i det de hadde forventet seg så tar de det som en
erfaring rikere. Hvis det var noe de ikke fikk med seg så tenker de gjerne
“Søren, jeg fikk ikke sett Akropolis denne gang, men det skal jeg få med
meg neste gang jeg kommer”. Det er svært sjelden disse turistene klager etter reisens slutt.

Dersom du, som jeg, tilhører den siste gruppen, vil du kanskje legge merke
til at forholdet har tre stadier:

I begynnelsen er alt som en forelskelse, der alt i Hellas
er perfekt. Alt er strålende vakkert, spennende, interessant, og grekere er vidunderlige
mennesker, som man beundrer og elsker. Alle feil og lyter hviskes ut av
forelskelsens slør, og man går i kraftig forsvar når noen kritiserer eller
stiller spørsmålstegn ved det grekerne gjør eller er.

Etter hvert som forelskelsen gir seg og øynene åpnes så går man inn i tilpasningsfasen,
og den er ofte smertefull og full av skuffelser. Du irriterer deg over alt som
ikke fungerer som det burde. Dobøttene, vannkraner uten trykk, villmannskjøring
i trafikken, støyende og brautende greske familier på stranda og tavernaen,
bussenes forsinkelser, streikene på flyplassen, eller hva det måtte være. (Hvis
du som leser dette nå sitter med et “Ja, men…” på leppene, så er du
kanskje fortsatt i forelskelsesfasen?)
. Du blir skuffet når det du trodde var
et dypt og ekte vennskap med kelneren og hans familie på yndlingstavernaen,
viser seg å være ganske overflatisk og at han bruker deg for å gi tavernaen et
godt rykte blant andre turister. Det er mulig du tar noen sesongers pause fra
Hellas, og finner nye forelskelser.

Men for noen går forelskelsen aldri over, til tross for tilpasningsfasen. Da
går man inn i en fase vi kan kalle ekte
kjærlighet
. Du elsker Hellas og folket. Til tross for – eller kanskje til
og med på grunn av – de uperfekte sidene landet og folket har. Det er en
kjærlighet, som alltid vil være der, enten man er fysisk der eller ei. Du er
takknemlig for at dine greske venner godtar deg akkurat slik du er, med dine
rare norske skikker og pussige holdninger. Du er stolt av norskheten din, så
annerledes enn greskheten, men like verdifull, og sammen er de krutt! Du elsker
det landet gjør med deg, at det får deg til å leve, og det med ekte, rå
følelser, både positive og negative. Du ler, gråter, synger, banner og danser,
som en skikkelig greker, eller i hvert fall nesten. Du lider med grekerne i
motgang, og gleder deg med dem i medgang.

Kommer du dit vil Hellas omfavne deg som ditt andre hjemland, og en del av
deg vil alltid være der, under
oliventrærne, ved bølgesuset fra middelhavet eller på tavernaen med godt
selskap. Du har alltid Hellas med deg, uansett hvor du er i verden.