Det er 17. mai i morgen. Norges grunnlovsdag. Det er det
grunn til å feire. Vi bor i et godt land. Et land med lav arbeidsledighet, gode
velferdsordninger og en solid økonomi. Vi er verdensøkonomiens lottovinnere
faktisk. Et traust og kanskje litt sidrompa land, men et land som fungerer. Et
land der barna våre har en trygg framtid. Det er jammen ikke lite. Jada, det er
ting som kan gjøres bedre. Urettferdighet, skeivfordeling og forhold som vi
ikke er stolte av. Men i det store og hele har vi det særdeles bra, kanskje
best i verden. Ja det er all grunn til å feire! Hurra, hurra, hurra!

Alle er ikke like heldige, og du trenger ikke meg til å
minne deg på det. Finanskrise, politisk krise, sosial krise, sult og nød og elendighet – vi skal ikke veldig langt fra Svinesund før problemene
starter. Vi vet det veldig godt, og vi er fortvilet på ”deres” vegne, og det er
så lite vi kan gjøre med det. Storpolitikken, storbankene, store multinasjonale
selskap styrer, og her er jeg usikker på hvem som bestemmer mest, men jeg har
mine mistanker. Uansett, det er lite hver og en av oss her oppe i nord har av
innflytelse på det store verdensbildet. Men vi er ofte flinke til å gi råd. Til
de ”andre”. Vi synes italienere burde gjøre slik og kinesere sånn. Vi mener at tyskerne er for gjerrige og
grekerne slabbedasker. Og når jeg sier vi, er jeg ikke unntatt, jeg har mange
og sterke meninger om verdensbildet, og jeg gir uttrykk for dem – her, og andre
steder. Men hva vet vi egentlig?

Det er enkelt å gi generelle råd, spesielt når man kan velge
å se bort fra deler av bildet. Jeg har gjort det selv, mange ganger. Og noen
ganger har en eller annen tatt seg tid til å forklare, at det er ikke så
enkelt. Da angrer jeg, for jeg skjønner at jeg egentlig ikke visste hva jeg
snakket om. Likevel, jeg bryr meg om det som skjer, og tenker at det må da være
bedre enn å gi blaffen. Så lenge jeg bryr meg, og mener noe, så gir det andre
med bedre kunnskap mulighet til å si ”Hør nå her, det finnes en annen side av
den saken”.

Det er mange som mener noe om krisen i Hellas. Det er bra.
Vi bryr oss. Men jeg har et problem. For jeg kjenner grekerne ganske godt. Jeg
kjenner dem så godt at ”de andre” har blitt ”vi”. Jeg synes det er trist når
forståsegpåere, forklarer grekernes situasjon på en veldig forenklet og
ufullstendig måte, krydret med Marie Antoinette holdninger (”Hvis de ikke har
brød, kan de vel spise kaker”) og ofte med en dose selvgodhet.

Jeg har ikke tenkt å forklare hvor Hellas trådte feil, det
finnes mange andre som gjør det, noen bra og andre ikke så bra. Men jeg vil at
du skal tenke på Maria, en jente jeg kjenner ganske godt. Hun er i midten av
tjueårene og hun har jobb. Hun er heldig, hun har mer enn de fleste på sin
alder, nemlig en fast inntekt. Hun tjener 400 euro i måneden (ja det er for
full jobb, og vel så det). Hun har aldri snytt en eneste euro i sitt liv. Hun
har ikke fått noe gratis. Hun har ikke mesket seg med den berømte kaken. Maria
vokste opp uten mor og med en alkoholisert far i et land som verken har
barnevern eller sosialkontor. Men hun hadde noen snille naboer, gode venner og
en solid porsjon viljestyrke. Hun jobbet seg gjennom en 3-årig yrkesrettet
utdannelse. Hun har fast jobb, i et land der over halvparten av hennes
jevnaldrende ikke har det. Hun forsørger lillesøsteren sin, som ikke har jobb
og heller ikke råd til å skolemateriale og andre utgifter for å få seg en
utdannelse. De har under hundre euro igjen i måneden når faste utgifter er
betalt. De klarer seg. Med nød og neppe kan du si, men de klarer seg. Eller de
gjorde det inntil nylig i hvert fall, for nå er Maria syk. Hun har en alvorlig,
invalidiserende sykdom. Det finnes ingen kur, men det er mulig å bremse
symptomene. Behandlingen koster penger, og Maria har ingen helseforsikring. Og
den er fysisk krevende. Hun burde slutte å jobbe, men hvem skal da betale
medisinene, og forsørge lillesøsteren?

Jeg skulle ønske jeg kunne gi et godt råd. Men jeg kan ikke det.
Jeg vet at det er ikke ”så enkelt”. Jeg er fortvilet, og gir Maria noen penger
når jeg kan, og noen ganger tar hun imot, når fortvilelsen er større enn
stoltheten. Jeg hjelper der jeg synes jeg kan, og vet at det monner så lite. Det løser ikke problemet i Hellas, det løser ikke engang problemet for Maria. Og det verste av alt: det er mange Maria’er
i Hellas. Og i Spania. Og andre steder. Jeg kan ikke hjelpe alle. Ikke du
heller.

Vi kan gjøre to ting. Vi kan slutte å gi enkle, ubrukelige råd om hva ”de
andre” skal gjøre. Vi kan bry oss og mene noe, men samtidig respektere at grekerne vet
mer om det å være greker og hvordan de bør få orden på landet sitt enn det du og
jeg gjør.

Det andre vi kan gjøre er å slutte å sutre over absolutt alt
som er galt i Norge. Vi kan tåle litt kø på motorveien, dyr utepils, og at vi
må levere selvangivelse hvert år. Vi kan tåle stress på jobben, regnvær og
lange vintre. Vi kan bry oss litt mer når det er viktige ting som må endres,
køene på sykehjemmet eller hva det nå er vi synes er skikkelig ille. Vi kan og bør mene noe når vi opplever urettferdighet og diskriminering – uansett hva vi
legger i det. Vi kan være glad for at vi har et næringsliv som stort sett
ønsker arbeidstakere og kunder godt, og uten å ty til skitne metoder. Vi kan
prise oss lykkelig over at vi har politikere – i alle kulører – som virkelig
går inn for å gjøre Norge til et bedre land, uten å tenke på å fylle sine egne
lommer. Et ekstra hurra til alle som bruker av fritiden sin, i lokalpolitikken, korpset,
idrettslaget eller på dugnad i borettslaget, og som gjør det for fellesskapets
beste – helt gratis. Ta på deg bunaden og gå ut og rop et rungende hurra for dine og mine landsmenn – deg selv inkludert! La
det regne eller snø, det spiller ingen rolle – vi har viktigere ting å være
opptatt av. Vi skal feire 17. mai, barnas dag, vår framtid og trygghet. Det er
det all grunn til å feire. For når vi tenker oss om, er det slett ingen
selvfølge.